Jeg er kreftfri og på god vei til nye kapitler i livet. Heldige, heldige meg…

Det har gått et halvt år siden den tøffe delen av behandlingen ble avsluttet. Helsen er tydelig oppadgående. Endelig. Jeg sitter i godstolen hjemme og lurer på om jeg har lært noe relevant for andre. Ikke bare andre som er berørt av kreft, men overførbar livserfaring.

Her er resultatet:

1. Et godt liv består av oppturer og nedturer. Det høres kanskje rart ut, men de siste to årene har vært gode livsår. Ja, de har inneholdt tøffe stunder, dager og tidvis uker og måneder. Men de har også bestått av de fineste stunder, dager og tidvis uker og måneder. Akkurat slik livet gjennomgående er. Så jeg ser ikke årene som verken dårlige eller bortkastet, men verdifulle. Alt er i bevegelse, både det gode og det utfordrende – og i kontrastene kjenner vi på det å leve.

2. Aksept gjør livet bedre. Klokere mennesker enn meg har sagt at vi skal gjøre noe med det vi kan kontrollere (egen atferd og tanker), og akseptere det vi ikke kan endre (alt annet, inkl. andre mennesker). Det har sjelden føltes så sant som i kreftforløpet. At jeg intuitivt ikke kjempet imot fra kreftbudskapet kom, bare aksepterte både kreften og den omfattende behandlingsreisen som lå foran – det var min redning. Jeg fokuserte på det jeg kunne gjøre selv for å bedre behandlingsopplevelsen; lyttet til, spurte og fulgte (etter beste evne) gjennomtenkte råd. Hvordan kunne jeg bli den beste pasienten? Hvordan kunne jeg komme best mulig ut av et planlagt og livsnødvendig pakkeforløp som pushet kroppen til tålegrensen? Jeg klarte selvsagt ikke å følge rådene 100%, men det viktigste var at det var det jeg bevisst ga oppmerksomhet. Ikke alt jeg ikke fikk gjort noe med.

3. En ting av gangen. Jeg har skrevet dette mange ganger før. Hvis vi tar alt som kan skje og ikke skje inn over oss, blir det for overveldende. Kunsten er å sette søkelys på en oppgave av gangen – liten eller stor. Så neste, og når den er utkvittert – neste oppgave. Ja, alle planer endres underveis, og det gjorde også behandlingsplanen min. Den ble både vesentlig lenger og mer krevende enn opprinnelig antatt. Og jeg er sjeleglad jeg ikke visste om alt fra start. At endringene kom underveis, så jeg fikk fordelt og fordøyd ny informasjon. Store endringer er summen av mange små skritt.

4. Slipp taket i hvem du var. Vær heller nysgjerrig på hvem du er – og kan bli. Ja, vi kan lære mye av fortiden vår og finne inspirasjon der, men ingen av oss blir noen gang den vi var. Det er bortkastet energi å kjempe i motbakke for å bli yngre. Det blir vi ikke, punktum. Det er også et ganske uinteressant mål. Ikke bare blir kroppene våre eldre, om vi er så heldige å få leve. Alt rundt oss er i konstant endring også. Livet er bedre når vi tar eierskap til den alderen vi er i. Og alle aldre har sine fortrinn. Det beste med å bli eldre er at vi lærer noe hvert eneste år, om vi velger det, og kan bruke det til å stadig utvikle oss. I tillegg viser forskning av mennesker har høyest livskvalitet fra midten av 50-årene til midten av 70-årene, så det er ikke noe vits å hige etter ungdommen.

5. La oss etterstrebe å bli rausere, mer nysgjerrige – og mindre dømmende. Jeg har vært omringet av kreftpasienter i nesten to år, i sitt vakre mangfold, og blitt minnet på at alle sliter med noe – selv om det ikke syntes. Det er noe befriende med det også. At vi bare kan være oss, med alt vi baler med, og føle tilhørighet og aksept i det. Alle aspekter av livet er sjelden i flyt samtidig. Det er i så fall kortvarig. Med unntak av våre nærmeste, vet vi sjelden hele historien til andre mennesker. Den er sammensatt. Det bør i teorien gjøre oss mer nysgjerrige, rause og ydmyke – og ikke minst, mindre dømmende. Kan vi ikke sammen bidra til det?

6. Tør å be om hjelp. Om jeg høres litt for oppesen ut etter alt jeg har vært igjennom, så er det utelukkende takket være alle som har løftet meg frem de siste to årene. Uten å tørre å be om og ta imot hjelp, hadde jeg aldri vært her jeg er i dag. Jeg er ekstremt takknemlig. De fleste syntes bare det er hyggelig å hjelpe, vi er ikke til bry – så lenge det er innenfor det proporsjonale. Kjenn din besøkelsestid, både spør og avpass mengde og type hjelp avhengig av hvem mottaker og situasjonen er. Så blir det vinn-vinn og feel good hele veien.

7. Pay it forward. På samme måte som jeg fikk god støtte fra flere som nylig hadde vært igjennom noe lignende, vil jeg også gjerne være der som erfaringsbasert sparringspartner om noe i min vide krets skulle få brystkreft. Jeg er kun en tekstmelding eller telefon unna, og du vil overhodet ikke være til bry. Hvis jeg kan bidra på mitt lille vis, gir du meg livskvalitet også.

Ønsker alle en god sommer – med den helsen vi har 😉

For et drøyt år siden fikk jeg min første cellegiftbehandling. På tross av vissheten om at dette ville bli tøft, føltes det som om døden inntraff. Jeg ba til Gud om å få en god dag til – så jeg fikk skrevet testament. Så forgiftet føltes kroppen.

Gud og Radiumhospitalet ga meg dagen, og jeg brukte den godt. Sånn. Nå kunne jeg dø med ro i sjelen.

Forrige fredag fikk jeg cellegiftkur nr. 21. En tredje og mildere gifttype enn de første. Likevel, det er fortsatt cellegift. Enda godt jeg ikke visste det for et år siden.

Ifølge planen skulle kreftbehandlingen vært ferdig før sommeren. Men fordi det var litt kreft igjen etter den første store operasjonen på nyåret, ble mållinjen flyttet. I tillegg til den intense stråleperioden, og et par ekstra runder med sykehusinnleggelser, ble det ny operasjon og planlagt 14 cellegiftkurer til.

Jeg er over den verste kneika, men er sliten av å være dårlig.

Det slår også inn en mental greie når mållinjen flyttes. Når du tror du endelig er ferdig med den krevende jobben, og så får beskjed om at du må holde på en god stund til. Når du igjen avlyser fremtidige planer. Og du lurer på om kroppen tåler flere bivirkninger av all giften som jevnlig pumpes inn i en allerede kjørt kropp.

I et år har legene sagt «lev så normalt som mulig». Rådet er velment og godt, men føles nesten provoserende. Det er ikke mye som føles normalt, men atypisk kan være fint det også. Jeg setter mye mer pris på de små tingene nå enn før, og har kommet nærmere de nærmeste.

Det er også dager hvor jeg tenker at jeg har blitt ganske god på å være syk. Ironisk nok har jeg aldri følt en større ro enn det siste året. Blant livets motstand, som jo treffer oss alle gjentatte ganger bare vi lever lenge nok, tilsier erfaring i alle fall følgende: Jeg er bedre på å håndtere alvorlig sykdom enn kjærlighetssorg. Det er jo noe å ta med seg videre.

Jeg føler meg fortsatt heldig, av så mange grunner. Behandlingen har virket, jeg skal bli frisk. Ikke alle er så heldige. Vi har et fantastisk helsevesen som gjør sitt beste, og pakkeforløpene for kreft er satt i system.

Siste cellegift er planlagt lille julaften. Alt tilsier at jeg går inn i 2023 som kreftfri, med friheten og mulighetene det innebærer. Det er litt av en mållinje å jobbe mot.

Noe av det viktigste jeg har lært det siste året?

At vi ikke skal utsette det som er viktig. Gjør det nå, selv om det ikke «passer». «En dag» kommer kanskje aldri.

Så jeg giftet meg i juli. Fikk snakket meg til en kort pause fra cellegiften. Med den beste dama jeg kunne drømme om, feiret med de nærmeste som jeg er så glad i. Kjærlighet er overalt i alle former og størrelser. Bare vi ser etter og åpner opp for den.

Jammen er jeg heldig. Og om vi minner oss på det hver eneste dag, blir livet ganske så godt. Selv når vi møter litt motstand.

Varme klemmer til alle som trenger en.

For en uke siden fikk jeg beskjed om at jeg har kreft.

Jeg deler mine umiddelbare erfaringer da jeg har et atypisk forløp. Forhåpentligvis kan min historie bidra til at andre oppdager sin brystkreft så raskt som mulig. Kreften er en lunefull rakker, og vi må pushe hverandre og de vi er glade i til å undersøke seg ofte. Som min historie viser, er selv ikke mammografi alltid nok.

For snart to uker siden oppdaget samboeren min et stort blåmerke på høyre bryst. Det var kommet over natten. Vi var på vei på en liten ferietur og jeg ville utsette legebesøk til jeg kom tilbake. Det gjorde ikke vondt, det var bare litt hovent, varmt og blått. Hun insisterte på at ferien skulle utsettes en dag så jeg kom til legen først. Jeg er evig takknemlig for det.

Jeg tok mammografi senest i april og den viste kun godartede cyster. Det samme visste mammografien jeg tok i fjor. Med brystkreft i familien har jeg vært ekstra påpasselig.

Allmennlegen jeg snakket med først sa det umulig kunne være kreft med en så fersk og godartet mammografi, men en infeksjon eller sprukket cyste. Begge deler er ganske uskyldig, så jeg tok en CRP. Den viste tilnærmet null, dvs. ingen infeksjon.

Deretter ble jeg henvist til brystdiagnostisk senter på sykehuset. Der ble det tatt mammografi, ultralyd og tre biopsier på rappen. Legen var ullen på hva det kunne være. Det var rotete inni der. Jeg ble henvist videre til brystkirurgen.

For en uke siden sa kirurgen at alle biposiene viste kreft. Ikke begynnende kreft på forstadiet, men fullt utviklet invasiv kreftsvulst i høyre bryst. Den var stor, antatt på mellom 6-8 cm. Dagen etter viste MR at den var enda større, over 10 cm.

I dagene som fulgte viste histologiprøvene at kreften var blant de 10-15% krefttypene som er aggressive. Ikke overraskende, da mammografien bare tre måneder tidligere ikke viste noen tegn.

Det alle sa ikke kunne skje, hadde skjedd.

I rekken av dårlige nyheter, kom likevel oppturen dagen etter. Resultatet fra CT viste ingen spredning i bløtdelene i overkroppen, utover muligens noe til armhulen. Prognosene ble plutselig mye lysere. Enorm lettelse. Jeg ble en av de heldige.

I dag har jeg fått resultatet av skjelettundersøkelsen, som gir svar på om den hissige tumoren har spredd seg til skjelettet. Nok en opptur! Ingen spredning i skjelettet. Enorm lettelse. Tårene spratt for første gang – gledestårer! Jeg er en av de heldige.

Jeg er født i Norge, et av verdens rikeste land, med tilnærmet gratis helsebistand. Jeg er en av de heldige.

Om en uke sjekker jeg inn på Radiumhospitalet, et av verdens beste kreftbehandlingsteder. Jeg er en av de heldige.

Med den høye kreftstatistikken, er jeg glad for at kreften traff meg. Da er det en mindre der ute som får det. Og når jeg først skulle få kreft er jeg glad for at det skjer nå, mens jeg fortsatt er relativt ung i kreftsammenheng. Jeg har mye liv igjen å kjempe for. Og uten spredning per i dag, føles det som om jeg har fått livet i gave. Jeg er en av de heldige.

Sist, men ikke minst, jeg har mange omsorgspersoner som trår til. Med en samboer, familie og nære venner som ikke vet hva godt de skal gjøre. Jeg er en av de heldige.

Selv om dette er en «ute av kroppen»-opplevelse og spenningsnivået har slått rot i kroppen, er den overskyggende følelsen her og nå takknemlighet og glede.

Jeg har kun en vag anelse om hva jeg går til det neste året, og det er like greit. Det kommer garantert dager hvor takknemlighet og glede ikke er den dominerende følelsen, men den tid den et eller annet.

For meg som lever av å bistå andre gjennom sine endringer, skal jeg jeg nå lede min egen endringsreise. Det blir den foreløpige store syretesten.

Jeg spør ikke hvorfor dette har skjedd meg, men hva jeg kan lære av det. Det blir garantert prøving og feiling, masse læring og selvutvikling. Det kortsiktige målet er å være kreftfri om et år. Det kommer garantert både gode og dårlige nyheter underveis, og planen vil bli endret mange ganger. Det er ikke et spørsmål om motstand kommer, men når. Underveis skal jeg ta kontroll på det jeg kan, og slippe taket i det jeg ikke kan kontrollere. Jeg skal ta et skritt av gangen, dag for dag, uke etter uke. Det blir for overveldende å ta alt inn på en gang. Jeg skal eie min egen endring og favne om kreftreisen. Jeg skal klare å be om hjelp når jeg trenger det, for ingen klarer en utfordrende endringsreise helt alene. Jeg kommer garantert til å ha lyst til gi opp og gi faen innimellom, og det er helt ok. Så enkelt og så utfordrende samtidig.

Nå står vi foran et stortingsvalg og ultralyd burde være en selvfølgelig del av det offentlige tilbudet i Mammografiprogrammet. Mammografi alene er dessverre ikke alltid nok, og i dag må ultralydundersøkelser kjøpes privat.

Men aller viktigst, pass på at du og dine også tar hyppig mammografi, ultralyd og går raskt til legen når noe mistenkelig skjer. Kreften er en lunefull rakker, og kan tydeligvis komme på rekordtid når du minst venter det.

Jeg er en av de heldige. Og om min historie gjør at du og dine undersøker brystene oftere og bedre, så er hele poenget med å dele dette i boks. Og jeg deler det nå uten å tenke og analysere for mye, for da kan det hende jeg lar det være. Mot er en mye bedre verdi å la seg lede av enn frykt.

#enavdeheldige

Det er tirsdag i påskeuken og noen av oss sitter fortsatt på hjemmekontoret. Nå er det bare noen admin-oppgaver som skal utkvitteres før påskeferien kan starte.

En av oppgavene er å fornye årsabonnementet til Harvard Business Review. Mens jeg er inne på nettsiden, kommer jeg tilfeldigvis over dette utklippet (som vist over i grått). Det satte seg fast på netthinnen. Selvsagt har jeg noe å gå på her. Selvsagt. Hva med deg? Hvordan kan vi bli bedre på å lære?

Når vi tenker at noe høres kjedelig ut, at vi alt er utlært – eller at noe er utenfor hva vi behersker – ja, da er det på tide å retenke egne tanker.

Hvorfor setter vi så begrensende rammer? Vi vet jo at all læring er nyttig, uansett hvor perifert og rart det ukjente virker. Det utvider horisonten og hjelper oss å forstå sammenhenger bedre.

Hvorfor er det slik at det vi selv syntes er vår styrke, også fort kan bli vår svakhet? Er det fordi vi bli mindre ydmyke, nysgjerrige og søkende, jo mer vi behersker noe?

Og hva med kompetanser vi tenker vi ikke besitter, og derfor enten tenker er kjedelig eller noe som ikke passer oss? I begge tilfeller stopper vi oss selv fra å lære noe nytt.

Så jeg skal ta utfordringen og kaste meg over to nye læringsområder i påsken – et praktisk og et teoretisk:

• Lære meg alle de tekniske duppedittene som trengs for å være på en hytte med solcelle, parafinovner, gassapparater, aggregat, peis, ovn og annen moro. En hytte hvor det ikke bare er å trykke på en knapp, som vi har blitt så vant til. Høres sikkert superenkelt ut for en som er vant til det, men for meg er det en skikkelig terskel. Dette har jeg godt av.
• Lære om fondsinvesteringer. Jo mer vi kan om ulike investeringsformer, hvordan ulike markeder nasjonalt og globalt virker, jo bedre forstår vi verden. Dette vil jeg bli bedre på. Det blir garantert prøving og feiling – og høy læringskurve.

Hva med deg? På tide å utfordre egen læring og tankesett? Det kan være noe lite, praktisk eller teoretisk. Gjøre noe nytt, prøve noe nytt, delta i noe? Kanskje blir vi positivt overrasket?

Og er det en ting Covid-isolasjonen gir en gyllen mulighet til – så er det nettopp å retenke hvordan vi kan bli bedre på å lære.

Let´s do this. #abetterlearner

Business is Personal AS (BiP) har blitt fem år. Fem år! Jeg er overrasket over at egen virksomhet, som ble til ved en tilfeldighet, har vist seg å ha livets rett. Livet er fascinerende.

Samtidig er det en anledning til å dele noen refleksjoner til andre som vurderer å starte for seg selv. Jeg har i alle fall brukt denne regnværsdagen i vinterferien til å skrive ned noen tanker og spørsmål i uprioritert rekkefølge. Håper du finner noe nyttig lesing blant de ni nedenstående punktene 😉

1. Alt er ditt ansvar

Når alt er ditt ansvar, blir det veldig tydelig hva du behersker godt og hva du har mer å gå på. Alt som går bra er din fortjeneste, og alt som ikke fungerer er din fortjeneste. Det er ikke mulig å skylde på andre eller gjemme seg bak utydelighet i ansvarsfordelingen. 

Det er heller ingen andre å delegere oppgaver til. Du må bokstavelig talt gjøre alt selv, enten det er oppgaver som daglig leder av et aksjeselskap eller som konsulent/rådgiver. Du er både arbeidsgiver og arbeidstager. Eier og styreleder. Selger og den som skal levere oppdraget fra A-Å. Skrive tilbud, forhandle frem og «close» avtaler, ha regnskaps- og resultatansvar. Strategisk leder og operasjonell «doer». Ingen oppgave for stor og komplisert, eller for liten og kjedelig.

Trives du med totalansvar, og hvordan kan du best levere på det?

2. Kunder og oppdrag før store kostnader

Jeg vet om andre som begynner med å leie flotte kontorlokaler, som går ut høyt og rigger seg for økonomisk suksess før kundene og inntjeningen er tilsvarende på plass. Det kan godt hende at denne tilnærmingen fungerer for noen, men jeg er ikke komfortabel med den og ville ikke rådgitt andre om det. Presset på uforholdsmessig høy inntjening, samtidig som utgiftene løper i toppfart, er en mulig stressfaktor.

Tilstrekkelige inntekter bør på plass før faste, større kostnader pådras. Eksempelvis, etter fem år i BiP har jeg fortsatt ikke prioritert å leie et lekkert kontorlokale i Oslo sentrum. Men det handler også om at det så langt ikke har vært viktig nok for verken kundene eller meg.

Det er uansett alltid fornuftig å opparbeide seg en økonomisk buffer, om mulig. Uforutsette ting skjer, bare se på koronaeffektene. Med andre ord, du behøver ikke å være av den risikovillige typen for å starte egen virksomhet. Derimot bør du ha minst en avtale/kunde i boks før du hopper i det. Helst flere. Det viktigste er likevel at du har et bevisst forhold til egen risikovillighet, og hvilken strategi det i så fall innebærer. 

Hvilken risikoprofil har du, og hva innebærer den?

3. Legg vekk prestisjen og egoet

Er prestisje og ego viktig for deg, bør du neppe starte eget selskap. I alle fall om du ikke har store vekstambisjoner. Om du motiveres mest av titler og ytre anerkjennelse, er ikke egen konsulentvirksomhet den mest opplagte veien.

De mest prestisjetunge kundene, som de tradisjonelle børsnoterte selskapene og største offentlige kundene, velger også primært de større og etablerte leverandørene. Det handler om tillit til summen av supplerende erfaring, kapasitet/risikovurderinger, etablerte merkevarer osv. Det finnes selvsagt unntak, men at du bør være mer enn én rådgiver er nesten en nødvendighet for visse typer oppdrag. Kjenn derfor etter hvor viktig prestisjekunder og – oppdrag er for deg.

Hvor viktig er prestisje og ego for deg?

4. Bevisst prisstrategi

For de fleste av oss, som driver i bransjer med høy konkurranse og mange dyktige leverandører, er prisingen minimum noe du bør ha et bevisst forhold til. Mange kunder har eksempelvis større betalingsvilje for konsulentoppdrag hos de etablerte og kjente konsulenthusene. De forventer at det koster fra høyprofilerte selskap, mens fra mindre og ukjente bedrifter forventes lavere priser. Som partner/seniorrådgiver i et lite/ukjent selskap kan det derfor hende at du bør prise deg litt lavere, enn som partner/seniorrådgiver i et stort konsulenthus med en velkjent merkevare i ryggen. Det føles ikke alltid rettferdig, men noe å være bevisst.

Samtidig skal du ikke være for beskjeden eller selge deg short. Du må kjenne din verdi og samtidig prise klokt gitt oppdragets karakter. En god avtale er når både kunden og du opplever vinn-vinn.

I tillegg er det ulik prising innen ulike nisjer. Eksempelvis, Management consulting er generelt høyere priset enn kommunikasjonsoppdrag. Velg derfor din posisjonering i markedet med omhu.

Hvilken prisstrategi passer deg og ditt marked?

5. Mer tid og overskudd til kundene

Noe av det beste med å drive selv, er at du kan velge å bruke mer tid og ha mer ro til hver kunde. Overfokuset på faktureringsgrad i et vanlig konsulenthus, går fort på bekostning både av kundene og rådgiverne. Det skaper en stressfaktor på prestasjon, internkonkurranse, tidsoptimalisering og lønnsomhet. Ja, det kan være lønnsomt, svært lønnsomt, men til hvilken pris?

Jeg vet i alle fall at jeg har en helt annen ro over meg nå, med egne rammebetingelser, som jeg håper og tror både kommer kundene og meg til gode. Jeg blir sjelden stresset lenger, selv på travle dager. Rådene jeg gir er i større grad et resultat av refleksjon og modnet innsikt. Det gjør jobben mer meningsfull, og forhåpentligvis skaper det merverdi for kundene. Her er det ikke noe riktig eller galt, bare prioriteringer.

Hvordan rangerer du maksimering av omsetning vs. tid og ro til kundene?

6. Økonomisk fleksibilitet

Noe av det beste med å eie og drive selv er den økonomiske fleksibiliteten som følger. Du kan fortløpende justere lønnsnivå fra måned til måned, velge lønn vs. utbytte, størrelse på buffer på konto vs. ulike investeringer. Fullt eierskap til økonomiske disposisjoner er gøy!

Et eksempel på et grep jeg har tatt, er å sette en årlig minimumsomsetning, årslønn og et krav om overskudd. Så lenge jeg leverer samlet på disse tre, har BiP livets rett. Hvis ikke må jeg finne på noe annet. Det er mine krav til meg selv.

Hvordan vil du håndtere den økonomiske fleksibiliteten på en ansvarsfull måte som passer deg?

7. Tilhørighet og kolleger

Uansett hvem og hva vi jobber med, så vil vi alltid savne noe. Ingen får alt på jobb hele tiden. Det jeg savner alle mest er gode kolleger, følelsen av å være en del av et lag. Noen å sparre med i det daglige, noen å feire suksesser og dele utfordringer med. Mange velger å løse dette ved å være flere partnere, ansette noen eller begge deler. Et team som bygger en business sammen. Gjerne også kombinert med vekstambisjoner som et selvstendig mål. Denne tilnærmingen har mye forførende ved seg, og ikke minst kan den løse mye av tilhørighets- og lagfølelsen. Jeg har også vurdert dette.

Samtidig kommer flere personer med en egen rekke særlige utfordringer. Blant annet risikoen og prisen ved å ansette eller inngå partnerskap med noen som ikke viser seg å passe inn. Frihetsfølelsen er også noe som reduseres ved en slik modell. Ingen enkle vurderinger eller fasitsvar her heller, men noe du bør tenke på og fortløpende vurdere.

Hvor viktig er tilhørighet og kolleger for deg, og hva betyr det for hvordan du rigger din virksomhet?

8. Når frihet rangeres høyt

Frihetsfølelsen det kanskje det aller beste med å drive eget selskap. Følelsen av at alt er opp til deg. Du kan jobbe så mye eller lite du ønsker. Selv bestemme hvem du vil jobbe med, hva du vil jobbe med, hvor du vil jobbe og hvordan omsetningen disponeres. 

Alle rangerer derimot ikke frihet like høyt. For noen er trygghet og forutsigbarhet viktigere. Da er det antagelig bedre å være ansatt i et større selskap, og heller gi fra seg noe av frihetsfølelsen. Viktigst er det å kjenne seg selv godt. 

Hvilke verdier er mest styrende for din livskvalitet?

9. Livet handler om valg

En tidligere kollega minnet meg på at livet handler om valg, Hun sa at jeg jo «har tatt mine valg». Det fikk meg til å tenke.

Jeg hadde eksempelvis ikke noen drøm om å drive selv eller bli gründer. Tvert imot, jeg datt litt tilfeldig i det. Som så mye annet her i livet, handler livet ofte om tilfeldigheter. Samtidig har det som begynte som en tilsynelatende tilfeldighet blitt et aktivt valg. Så da var det kanskje ikke så tilfeldig likevel?

Jeg har akkurat blitt 52 år og lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og jeg er neppe alene. Er det ikke rart? Hvordan mange av oss går igjennom livet, og tar det som det kommer. Griper mulighetene som kommer underveis og lar veien gå til. Jeg vet fortsatt ikke hvordan livet ser ut om fem eller ti år, knappest i 2022. Ikke har jeg noen klare og hårete mål om det heller. Livet er godt underveis.

Men hun har rett. Livet handler om de mange små og store valg vi tar hele tiden. Noen jobbmuligheter har vi ugjenkallelig valgt bort, bevisst eller ubevisst, andre og uante valg ligger forhåpentligvis der fremme. 

Hvilke overordnede valg er riktig og viktig for deg, gitt at livet handler om prioriteringer og ingen får alt?

For nå, la meg gratulere lille BiP med femårsdagen, og takk til alle kunder og støttespillere som har bidratt til at BiP og jeg har livets rett. Tusen takk!

http://www.businessispersonal.no

Lykke kan være å starte dagen med to timer egentid på et vakkert sted. Våkne opp til synet av hvitkledde fjell som rager over havnen. Morgensolen som anes bak fjelltoppene. Vissheten om at sherpatrappen opp den ene fjellsiden skal gås, og fjellheisen tas ned. Turtøy var pakket, vekkerklokken satt på og taxi bestilt.

Veien var tørr da jeg ankom Tromsø på kvelden, men i løpet av natten snødde det så mye at snøkaoset kom på nyhetene. Begrensende tanker datt inn. Ville turen bli for glatt, ville jeg se trinnene? Med et skadet kne, ville jeg antagelig ikke tåle en kraftig vridning. Neppe rekke tilbake til møter i tide heller. Kanskje det er lurest å bli på hotellrommet, ta en rolig morgen med en kaffe på sengen? Det er lett å se begrensinger. Vi gjør det hele tiden. Men nei, fjellet fristet for mye.

Turen begynner på en bratt skogsti. Den første delen er det så mye snø at fjellstøvlene forsvinner i det hvite. Pulsen går rett til værs allerede femti meter opp i den første bakken. I bakhodet ligger vissheten om at jeg enda ikke har begynt på de 1300 steintrinnene Sherpatrappen består av.

Det var to fotspor foran meg i snøen. Heldigvis. Jeg ble så takknemlig over at noen hadde stått opp før meg denne morgenen i oktober. Snøen var tidvis heldekkende over trappetrinnene, men nå gikk jeg trygt i andres fotspor uten fare for kneet.

Senest i går kveld over en jobbemiddag, snakket vi om at endring ikke er én stor ting – men summen av tusen små skritt. Ikke tusen tilfeldige skritt, men skritt satt i system. I henhold til en rekkefølge, en strategi, en plan. Også opp Sherpatrappen handler det om neste skritt.

Det ene skrittet foran meg, det klarer jeg jo. Og når det neste skrittet etterhvert blir litt tungt, er det bare å ta en liten time out. Jeg ser ikke mye oppover på de hundrevis av skrittene jeg har igjen. Derimot ser jeg nedover, tilbake på de hundrevis av skrittene jeg har gått. Så ser jeg utover på den fantastiske utsikten, tenker på hvor utrolig heldig jeg er som får oppleve dette. Den vakre naturen, nysnøen, stillheten, lukten av fjelluft og utsikten. At jeg har en kropp som fortsatt kan ta meg med på dette. Så er pulsen nede og det neste trinnet virker helt overkommelig.

Det er så godt å kjenne på at mitt beste er mer enn bra nok. Livet er ikke en konkurranse med noen andre enn oss selv. Jeg gleder meg over de tre andre jeg møter opp fjellsiden. De går i sitt tempo og jeg går i mitt. Vi konkurrerer ikke med hverandre, vi unner hverandre denne opplevelsen. Vi behøver ikke si noe, vi bare smiler til hverandre der våre trinn krysses.

Det som slo meg mest, der jeg sto midt i en fjellskrent, er at hovedmålet ikke lenger er å komme til toppen. Det fikk meg til å smile. Det er så deilig at det ikke lenger er om å gjøre å være først eller best – om det noen gang har vært det. Nå er det om å gjøre å være tilstede. Målet er selve opplevelsen. Hele greia. Det å gjøre noe som er bra for kropp og sjel. Gjøre en positiv forskjell med andre. Før handlet det mest om å komme frem. Oftest fortest mulig. Levere. Check. Men om vi ikke er tilstrekkelig tilstede underveis, hva er da så viktig med å komme til topps? Og så fort vi kommer til topps, skal vi jo bare raskt videre. Så toppen er jo i praksis et kort øyeblikk, et blaff, mens veien har tatt 99% av tiden.

Det gamle ordtaket om at veien er målet, har aldri føltes riktigere. I dag fant jeg tonnevis av livsglede i en sherpatrapp.

Livet er skjørt. Det er bare å se oss rundt. Så la oss være tilstede alle skritt vi kan på veien. Gode stunder finnes overalt, bare vi ser etter.

God søndag!

Norske ledere og investorer må bruke krisetiden til å bygge et bedre samfunn

Nå har det gått over tre måneder siden torsdag 12. mars. Dagen de fleste av oss vil huske som koronatidens start. De siste ukene i mars var preget av en uvirkelig krisestemning. Men det føles lenge siden nå.

På vei tilbake 

Nå er samfunnet merkbart på vei tilbake til noe som ligner normale tilstander. Nei, vi er ikke der ennå, men himmel hvor fjerne de første ukene etter 12. mars føles allerede. Det er på godt og vondt.

Jeg både savner det fine med unntakstilstanden, og er lettet over at jobbhverdagen er på vei tilbake. Samboeren min og jeg er litt i sorg over at «den dype koronatiden» er over. Vi hadde så fin ro og tilstedeværelse hjemme. En tid vi sannsynligvis ikke får tilbake før vi blir pensjonister. Samtidig føles det godt at samfunnet er på vei tilbake skritt for skritt. Og skrittene virker raskere og raskere. Vi vil fremover og ikke tilbake.

Næringslivets håndtering

Det blir spennende å se hvordan norske ledere og investorer velger å håndtere krisen. Landet rundt prioriterer nå ledere steinhardt med begrensede ressurser. Og hva er de villige til å ofre? Er det hensynet til økonomisk vekst, ansatte, eller kundene som styrer beslutningene i landets bedrifter? For alle ledere har en bias. Ingen prioriterer alle hensyn likt.

Jeg tror summen av disse valgene vil gjøre noe grunnleggende med det norske samfunnet. Med oss som ansatte og kunder. Med oss som ledere og investorer. Med oss som mennesker. Er det noen som føler at ledere er mer opptatt av seg selv og kostnadskutt i denne krisen, enn de er av deg som ansatt eller kunde? Andre ledere strekker seg langt for å ivareta menneskene og kundene, på bekostning av økonomisk vekst. Hva slags samfunn ønsker vi egentlig? For det er kriser verdiene våre verdier virkelig blir satt på prøve.

De siste femti årene

Vi har mye å lære av de siste femti årene. På 1970-tallet sa Milton Friedman, Nobelprisvinner i økonomi, at det eneste formålet med en bedrift er å tjene penger og at de pengene tilhører aksjonærene. Han traff tidsånden og slo an på 80-tallet. Toppsjefer ble lønnet med aksjer og annet knyttet til aksjeverdien på kort sikt. Deres selvinteresse ble å hause opp aksjeverdien, for å så å selge seg ut og bytte jobb. En ren egoistisk tilnærming til fordel for aksjonærene. For å maksimere profitten, ble ansatte brukt og kvaliteten til kundene kuttet på uetisk vis. Stafettpinnen blant toppledere gikk videre og sånn gikk nå årene. Det tankesettet endte i finanskrisen i begynnelsen av 90-årene. Åttitallets jappetid fikk en brutal slutt.

Jappetiden er ikke død

Hvis vi tror at tv-serier som Exit, Heksejakt og Billions inspireres av virkeligheten, hvilket produsentene påstår, er det opplagt av jappetiden er tilbake i beste velgående. Mange av oss har også observert noe lignende, om enn hakket mer diskret. I alle fall frem til COVID-19 satte inn. Jappetiden har nå koronapause, mens formuer bytter hender i rekordfart. Og for de som er for unge til å ha opplevd 80-tallets jappetid; den symboliserte grådighet og overfladiskhet á la nevnte tv-serier.

Det bredere spørsmålet er hvor mange av dagens ledere og investorer som motiveres av de samme underliggende motivene, om enn bedre skjult? Vi godt voksne kan riste på hodet og håpe at i alle fall dagens unge ikke lar seg forføre av alle pengene, og hva de kan kjøpe. For en dag skal jo de lede Norge. Men jeg er usikker. Har vi egentlig lært noe av historien, eller lar vi oss forføre igjen og igjen?

I dag søker de fleste av oss mening, og ikke minst de unge. Det er ikke nok for de fleste å tjene penger, vi vil oppleve at vi bidrar til noe meningsfylt. Det er tidsånden. Heldigvis. Eksempelvis, miljø- og klimaeffekter betyr noe og settes opp mot økonomisk profitt. Vi aksepterer ikke lenger som samfunn at økonomisk vekst går foran alle andre verdier.

Et bedre samfunn handler om mer enn penger

Da jeg jobbet for Microsoft i sin tid, var jeg inspirert av grunnlegger Bill Gates sin visjon. Den handlet om å ta ut menneskers potensial. Ikke om programvare eller å vinne over Apple. Men da jeg jobbet i Microsoft hadde Gates gått av som toppsjef og Steve Ballmer overtatt. Han var mest opptatt av å tjene penger og alt handlet om å ta rotta på konkurrentene. Han skrøt av hvor mye penger selskapet tjente i hans tid. Kanskje inspirerende for noen, men ikke for meg. Sjelen til Gates og selskapets visjon råtnet litt på rot under hans ledelse. Nå virker den heldigvis å være på vei tilbake med en bedre leder.

Henry Ford, grunnleggeren av bilmerket Ford, sa; «A business that makes nothing but money is a poor kind of business». La oss håpe at norske næringslivsledere og investorer tar beslutninger som støtter opp under denne lederfilosofien hver dag. At de bruker koronakrisen til å bygge et bedre samfunn. Da blir Norge er godt sted å jobbe, være kunde i og bo i årene som kommer. Og jappetiden utsatt på ubestemt tid.

Årets påskeferie føles hverken som «påske» eller «ferie». Den føles som en pilotepisode på pensjonisttilværelsen. Samboeren mener min opplevde alder nå er 90 år. Mulig hun har rett:

• Den tv-serien som engasjerte mest denne uken var noe som minnet om en australsk legeroman: «Et sted å høre til» på NRK.
• Jeg må ha på meg briller i sengen for å se klart på TV. Det er ikke nok at skjermen er 55 tommer og henger en halv meter fra sengeenden.
• Vekkerklokken er nesten aldri på. Vi sover ut hver morgen. Deretter kaffe og frokost på sengen. Det tar tid å våkne opp, skal du vite.
• Jeg rusler ut til postkassen utpå formiddagen med den største selvfølgelighet. Henter Dagens Næringsliv og Aftenposten i koseklær, mens jeg gnir søvnen ut av øynene. Klokken blir fort elleve før kaffekopp nummer to inntas påkledt og sittende. Er det ikke snart på tide med lunsj, mon tro?
• Mye av dagen handler om hva vi skal spise og ikke spise. Mat har nærmest blitt et heltidsprosjekt. Enda godt vi er to til å dele på det omfattende ansvaret det er å fø oss døgnet rundt.
• Denne uken har jeg begynt å fikse på ting ute rundt huset. Helt på eget initiativ og med en viss tilfredstillelse. Nok tid har fått uante følger. Jeg har tatt verktøy i bruk. Det er nesten så jeg føler meg som en heterofil mann.
• Jeg har begynt å løse kryssord. Ikke de små som blir ferdige på kort tid. Nei, den vanskelige i Dagbladets Magasinet, som det tar minst to hele arbeidsdager å (nesten) løse. Eller en hel uke hvor du går til og fra.
• Ikke nok med at jeg sover ut hver morgen. Trettheten på ettermiddagen blir så presserende at jeg må ha en lur på sofaen.
• Jeg har aldri fått gjort så lite på så mye tid. Og det føles som den mest naturlige ting i verden.
• Nå som treningssentrene er stengt, føles det litt som «Trim for eldre» her på stuegulvet. Spisestuestolene tas flittig i bruk i øvelsene.
• Jeg har gradvis økt alkoholinntaket. Samboeren og jeg har nå delt en alkoholenhet. To ganger. I løpet av en uke. Frykten er dog å ende opp forsoffen.
• Her forleden sa jeg til samboeren at jeg følte meg litt «mett av dage». Jeg har aldri vært så avslappet. Det er liksom bare å hvile tiden ut nå.

Pensjonisttilværelsen gir rett og slett mersmak. Pilotepisoden blir derfor utvidet til en miniserie på seks episoder. Men flere sesonger blir det forhåpentligvis ikke. I alle fall ikke på en god stund.

Onsdag 25. mars var dagen da koronaeffekten virkelig traff Business is Personal. Utpå ettermiddagen kom den jobbtelefonen jeg fryktet mest. Min største kunde lurte på om vi kunne sette samarbeidet på vent ut mai. I første omgang. Shit, tenkte jeg. Hva nå?

Etter rekordomsetning i første kvartal, kunne kontrasten knapt vært større. I løpet av de siste 14 dagene har jeg mistet massivt med fakturerbart arbeid på kort sikt. Etter å ha hatt et døgn å fordøye det på, vil jeg gjerne dele noen refleksjoner. Kanskje flere kjenner seg igjen i noe av dette?

Legg vekk skammen. De første følelsene jeg kjente på i går kveld var en blanding av sorg, tap og skam. En sorg over at spennende prosjekter og arbeid med dyktige kunder plutselig legges på vent. En følelse av tap over at jeg har mistet både fellesskapet med fine folk og inntektsgrunnlag over natten. Og ikke minst, en slags skamfølelse. Burde jeg sett dette komme? Kunne jeg gjort noe annerledes?

Det lett å gripe til en følelse av nederlag, ikke minst for oss som driver business alene. Ikke gjør det. La oss bare enes om at ingen kunne se dette komme, og aller minst omfanget, tempoet og de økonomiske ringvirkningene. Og om vi må velge: Helsen er tross alt viktigere enn å være midlertidig uten arbeid. Det er også begrunnelsen for alle milliardene som nå renner ut.

Ta eierskap til egen situasjon. Er det en ting jeg har lært av å ha vært ute noen vinternetter før, så er det betydningen av å ta eierskap til egen situasjon. Offerrollen gjør ingen godt. Aller minst en selv, så «Own it». Denne krisen vil økonomisk berøre oss alle på ukjent vis. Ingen er fredet. Det handler ikke om manglende dyktighet eller uvilje mot hardt arbeid. Vi må alle bare ta en for laget de neste månedene. Ordet dugnad har fått et nytt innhold.

Hva kan du som andre trenger nå? Etter å ha vært igjennom andres permitteringsrunder og kostnadskutt via styreverv de siste tre ukene, har læringskurven vært bratt. Jeg minner meg derfor selv på at bidrag på strategiske veivalg, interimledelse, intern kommunikasjon til ansatte som må permitteres helt eller delvis, og ekstern kommunikasjon til kunder, kreditorer, obligasjonseiere, leverandører og media – betyr noe. At vi kan bidra til de som trenger hjelp i en krevende tid. Om hvordan vi nå må spille både forsvar og angrep på en gang. Redusere kostnader og sikre nok likviditet på den ene side, og tenke muligheter og salg på kreative måter samtidig. Ingen enkel oppgave, men fullt mulig. Vi må beholde troen og stå denne stormen av. Sammen.

Jeg er også overbevist om at også du kan mye andre trenger nå. Ta utgangspunkt i kompetansen og ressursene dine og tenk nytt. Noen bransjer har stor etterspørsel nå, og trenger folk, biler, rådgivere og kloke hoder. Kanskje noen av dem trenger nettopp deg? Eller kanskje det er nå du skal realisere gründerdrømmen?

Benytt unntakstilstanden til å unne deg en fin tid. Tiden er inne for bibelske sitater: «This too shall pass». Det eneste vi kan være rimelig sikre på nå er at dette er midlertidig. En dag, selv om usikkert når, går verden tilbake til en koronafri, «normal» tilværelse igjen. Kanskje kommer det til og med en «boom», når all uforløst sosialt samkvem, reising og shopping forløses? Da er det lett å se tilbake og tenke: Hvorfor nøt jeg ikke den ekstra tiden bedre når jeg hadde den? 

De fleste av oss har lagt ned for mange timer på jobb i livet, og satt viktigere ting på vent eller gitt det for lite tid. Virkelig tilstedeværelse med våre nærmeste, lese alle de uleste bøkene, være mer ute i naturen, komme i bedre form, sove nok, puste, skrive, le og lytte. Kanskje starte en ny hobby eller drømmen om å skrive en bok? Hva om vi bruker den ekstra tiden vi får nå, til noe vi vil takke oss selv for når hverdagen blir (for) travel igjen?

La tragihumoren blomstre. Det er mye humor i tragedien. Min samboer jobber i hotellbransjen, og etter den famøse torsdagen for to uker siden ble hotellet midlertidig stengt på to dagers varsel og hun permittert. Siden har hun daglig vist meg alle de morsomme postene i sosiale medier. Vi ler og humrer sammen. Når hun kan le, som er permittert i en av de mest utsatte bransjene av alle, så kan jammen meg vi andre det også. Hun har nå tatt opp malingen sin igjen. Vi ler av det også. At hun har kunsten å falle tilbake på. De aller fleste av oss kommer oss igjennom dette og livet går videre. Så lenge vi har rent vann, mat på bordet og tak over hodet, så klarer vi oss. La oss le av alt det surrealistiske i mellomtiden.

For å avslutte med litt selvironi: I februar begynte jeg å investerte i aksjer for første gang. Timing is everything.

#wecandoit

Kontrasten mellom Demi Moore og Dame Julie Andrews er stor. Men etter å ha lest filmstjernenes biografier «Inside Out» og «Home Work» er jeg like imponert og inspirert av begge to. Av helt ulike grunner.

Julie Andrews klarte å stå av stormene uten å miste seg selv. Det fortjener en medalje.

Demi Moore klarte ikke å stå av stormene uten å miste seg selv, men så hadde hun også et mye verre utgangspunkt: en traumatisk oppvekst. Hun virket å ha funnet seg selv igjen i 50-årene. Det fortjener kanskje en enda større medalje.

Hollywood har alltid fascinert. Det startet når pappa tok meg med dit som 11-åring og han nesten kjørte oss vill i LA. Hadde det ikke vært for en 11-åring med stedsans, kunne vi endt opp i ghettoen. Det var i 1980.

Som tenåring på 80-tallet var Rob Lowe og Demi Moore de hotteste fra Hollywood. Jeg syntes de var drømmen begge to. Rob Lowe var pen som en jente og uten hår på brystet. Demi Moore var sexy med den hese stemmen og den rebelske sårbarheten. Gjennom filmklassikere som «St. Elmo´s Fire» og «About Last Night» definerte de tidsånden. Etterfulgt av filmen «Ghost» i 1990 og forsiden av bladet Vanity Fair i 1991, hvor Moore ble avbildet gravid og naken, og utfordret synet på kvinner i riktig retning.

Moore gjorde også inntrykk på 90-tallet i sterke kvinneroller fra militæret. Som offiser i «A few good men» med Jack Nicholson og Tom Cruise, og ikke minst i «G.I. Jane» som kvinnen som ble Navy SEAL. I tillegg kjempet hun for at kvinnelige filmstjerner i Hollywood skulle få like godt betalt som gutta. Jeg var i 20-åreme og ble inspirert.

Etterhvert som jeg ble voksen har bildet av rollemodeller endret seg. Jeg har blitt mer fascinert av sterke kvinneskikkelser fra generasjoner før meg, som Dame Judy Dench, Meryl Streep, Jane Fonda, Shirley McLaine, Helen Mirren og Dame Julie Andrews. Bare for å nevne noen eksempler fra Hollywood. De fremstår å bære livet og suksessen med uvanlig verdighet, lite selvhøytidelighet og klokskap. Hvordan får de det til?

På skuddårsdagen 2020 har Demi Moore blitt 57 år og Dame Julie Andrews 84.

På overflaten har de mange fellesnevnere. De har begge levd av lange filmkarrierer i Hollywood. I dybden, derimot, fremstår livene som natt og dag.

Julie Andrews storhetstid var på 60-tallet. Med ikoniske «Mary Poppins», som hun fikk Oscar for i 1964, og ikke minst som Maria i «Sound of Music». Sistnevnte er tidenes tredje mest innbringende film og en av mine favorittfilmer.

På tross av atypiske filmer på 80-tallet som «Victor/Victoria» og «S.O.B», hvor hun sjokkerte verden ved å vise puppene sine på film, er og blir hun kvinnen Walt Disney gjorde til et ikon. Andrews har gjennom hele sin karriere forsterket inntrykket av den elegante, verdige, britisk korrekte og varme stjernen. Ikke rart Dronning Elisabeth utnevnte Julie Andrews til Dame i 2001, symbolsk nok samtidig med Elisabeth Taylor, hvis liv nok har mer til felles med Demi Moore.

Jeg var derfor noe spent på om biografien fra Andrews inneholdt noen overraskelser. Er hun virkelig den Damen vi tror hun er?

Svaret virker å være et uforbeholdent ja. Sjelden har jeg lest en biografi som til de grader bekrefter det vi allerede tror. Hennes liv er en normal jente med en usedvanlig stemme, som klarte det få andre har klart etter henne. Nemlig å beholde sine verdier, varme og verdighet gjennom turbulente rammer og egen usikkerhet. Hennes største sorg er da hun mistet stemmen. Bortsett fra at hennes barn er adoptert fra Vietnam, og Gstaad i Sveits er der hun føler seg mest hjemme, byr boken på få overraskelser.

Boken er først og fremst en detaljert gjennomgang av hennes filmkarriere. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi aldri kommer helt skikkelig under huden hennes, på tross av at det er datteren hennes som har skrevet boken. Eller kanskje nettopp derfor?

Demi Moores biografi er derimot uventet modig, åpen og forløsende. Selv om den også går igjennom en lang filmkarriere, oppleves den stikk motsatt av Andrews sin bok. Hun gjør det sårbarhetsguruen Brene Brown mener vi alle burde gjøre, vise mot gjennom å vise ekte sårbarhet.

Moore oppsummerer essensen i livet sitt slik: «If you carry a well of shame and unresolved trauma inside of you, no amount of money, measure of success or celebrity can fill it”. Hun viser seg sånn hun ser seg selv, ikke slik vi kjenner imaget hennes.

Det er uhyre befriende og interessant lesning. Jeg lar meg imponere og inspirere. Sin forsoning med hvem hun er, sin brutale barndom med en mor som ikke tok vare på eller beskyttet henne. Voldtekt i en alder av 15 år, etterfulgt av et liv med alkoholmisbruk, dop og spiseforstyrrelser. På et tidspunkt ville ikke engang hennes egne tre døtre snakke med henne.

Og alt dette beskriver hun nakent og ærlig uten å gjøre seg selv til et offer. Det er bare å ta av seg hatten jeg ikke har.

«Inside Out» forteller en sterk og meningsfull historie. Den er rett og slett en god bok, uansett om du er fan av Demi Moore eller ikke.